På tide å si noe om læringskurve

eller læringstrapp, om man vil. Føler at jeg har hatt en ørliten fremgang. At jeg på sett og vis har beveget meg oppover i ferdighetstrappen. Fra trinn til trinn. Men: Nå har jeg kommet til et trinn som aldri tar slutt. Jeg må gå fremover på samme trinnet i det uendelige; intet nytt trinn i sikte. Og det milelange trinnet jeg er på, skrår faktisk også litt nedover. Jeg øver og øver og på slutten av økten greier jeg såvidt bare å kaste én ball littegranne opp i luften. Mann og sønn freser forbi meg i utvikling. Dette er jo på ingen måte noen konkurranse, sier jeg til meg selv.